Klæppmelk! Nå!
En høstdag for få år siden, ble beboerne på et av byens sykehjem evakuert på grunn av et branntilløp. Den var påsatt,
viste det seg. En rasende beboer hadde ønsket seg klæppmelk så inderlig at dette var den eneste måten han klarte
å takle avslaget på. Ekstremt, selvsagt – men fortellingen berører noe sentralt. Først: Liten lokal matlære. En tykk røre av bygg-og hvetemel, et egg, melk og salt og kardemomme, legge i skjeer, eller klæppa i kokende melk. Når bollene er gjennomkokte, er melk lett tyknet. Spises med kanel og sukker.
Før var klæppmelk ettertraktet spise i nord. Noen hadde den til middag, andre som kveldsmat eller dessert. Varm, snill, søt og mettende.
Klæppmelka blir symbol for en større sak: Retten til å spise mat en har lyst på i eldre år – selv når en ikke kan lage den sjøl. – Er det ikke sånn du og jeg vil ha det?
Fokus på lekker mat, ny mat, riktig mat, trygg mat, slank mat eller sakte mat – våre medier fyller sidene og vi magene ad nauseum. At kulturen får betegnelsen bulemisk, er forståelig – spis, nyt, fråts – men la det ikke synes. En parallell diskurs er leitingen etter ungdomskilden i oljene, nøttene, brokkolien, blåbæra eller den feite fisken.
Vi vil leve lenge! …men gamle? Vi kommer til å bli veldig mange gamle snart. Da kommer vi på aldershjem, hvor maten er levert fra et sentralkjøkken – kanskje i det samme fylket; kanskje lenger unna.
Maten er varmet opp i hygieniske kokeposer, næringsinnholdet beregnet og det hele etter statlige forskrifter.
I kommunene min er det en aksjon på gang. Mange eldre ønsker seg kjøkkener gjenåpnet på sykehjemmene. De ønsker seg nytt sykehjem også, med kjøkkenet som hjemmets bankende hjerte.
Å eldes betyr svekket smaksans og luktesans, – å få appetitt er viktigere enn noensinne. Måltider, vet vi – er dagens høydepunkt i en hverdag som ikke lenger er delt opp etter arbeid og fritid. Det skal lukte godt i gangen til spiserommet. Gamle ønsker nærhet til matlageren og til tilbyderne. De vil være i dialog, kommentere og rose maten og måltidene.
De ønsker å kunne bestille også – klæppmelk en lørdagskveld, ikke fordi det er sunt eller får sving på tarmene eller har liten tyggemotstand.
Klæppmælk er minnearbeid, gir ”Proust-effekten”, som hjerneforskere av ny dato kaller det. Lukten og smaken av den søtlige varme melka, lett krydret med kardemomme eller kanel, de myke melbollene – vekker et område i hjernen der dype, ofte emosjonelle minner er lagret. Der språklige områder i hjernen forvitrer eller lammes i slag eller demens, vil lukter og smaker vise veier inn til rom som kan være lyse og gledefylte. Det er slike tilstander vi alle søker, er det ikke? Klæppmelka var den sinte gamle mannens Madeleine – kake.