Herremåltider overalt?
Han bretter beina til side og suger det våte, salte. – Mange hiver rogna med skallet, men det er her det gode sitter, sier han med velbehag.
Har maten kjønn? Reka har to. Jeg liker tanken på at den oppgraderes til hunreke når ungkarslivet fortoner seg kjedelig og uten mening. Jeg grubler ikke mye på hvordan dette kjønnsskifte skjer, eller om det er broren hans/hennes som da blir far til alle rekebarna.
Kvinner spiser annerledes enn menn. En ting er at vi oftere enn menn ikke spiser det vi vil i andres nærvær. Vi foretrekker også annen mat på tallerkenen.
Salatbladenes luftige grønske, fiskebollenes umuskuløse framtoning, iskremens søte-bløte – that’s what girls are
made of…?
Småbarnsmødre rapporterer at de lager fiskeboller i hvit saus når pappa er på reise. Han får endelig sitt store kjøttstykke – rødt som blod i midten – på restaurant i en annen by. B for biff for biceps.
Mat er kjønn: Alle kulturer utpeker mat som symboliserer virilitet. Fortæring av værballer eller grevlingens lem er vel av de mer eksplisitte ritualer. Slurping av dusinvis med østers skulle visst borge for en super-elsker – hvis han ikke fikk mageknip først, da. Asparges, stangselleri, eller tung, mørk sjokolade er andre bokstaver i det erotiske språket.
Maten har kjønn. Det maskuline kan bli vel kraftig kost for oss. Jeg tenker på vær, bukk, råne eller hane. Her foretrekker vi i vår kultur hundyrene. Allikevel juger vi om biffen. Har du noen gang brukt ordet kukjøtt om roastbiffen eller
T-bonesteken? Mister kjøttet sin kraft når Litago ligger på tallerkenen?
Arbeidet med mat i vår kultur viser til kjønnsdelingen i samfunnet. Ser vi oss rundt, i media, på kafeer eller butikker, er det slett ikke slik orden på ting. Er salat-snupper og biff-bøller bare myter? Menn lepjer latte og spiser søte kaker og store salater. Venninner går på argentinske kjøttsteder og hiver innpå. Menn holder kurs om den mørke sjokoladens mysterier. Kvinner drar storkveita – med eller uten haill.
Maten i det sen-moderne samfunnet er del av et identitetsskapende arbeid. Maten vi spiser er ikke lenger preget av bestefars gård, eller fiskarbondens sparsomme husholdning. Si meg hvem du ønsker å være, så skal jeg si deg hva du spiser.
Ett slående trekk er maskuliniseringen på matområdet. Skulle vi dømme av mediebildet er alle menn kokker og kokkene er menn. Råvarene er superbe og det hele er uten prosaiske bekymringer for fettinnhold, hvor råvarene er dyrket, om barna i familien vil like det, tiden det tar, pengene det koster eller oppvasken etterpå.
Denne estetiseringen er et tegn i tiden. I dobbelt forstand lages det herremåltider hele tiden. Uvant er det for et Norge med lange tradisjoner i det protestantisk nøysomme, å sette nytelse så høyt oppe på lista.
Kvinner bruker fremdeles dobbelt så mye tid til matlaging som menn. Nytt er det at vi bruker mindre tid totalt enn vi gjorde for tretti år siden. At vi også bruker mye mindre tid til å spise, er vel noe å tygge på.
Det utrolig komplekse og mangfoldige bildet som tegnes på den norske tallerkenen i dag, vitner også om økende klasseforskjeller i samfunnet.
Et herremåltid er et måltid som oppleves som vidunderlig godt, annerledes og ikke nødvendigvis overdådig. En Arne Brimi lager det over primusen, han: To sik, fem kantareller og mykje godt smør, naturligvis. Ordet herremåltid må vel regnes som kjønnsnøytralt. Opprinnelsen til uttrykket er en annen historie.
Dette skjedde en gang, i en fjordarm noe lenger nord: En glad gjeng godt voksne damer er samlet på et lite kjøkken. Det er blåst liv i det gamle pakkhuset på brygga. Kommunestyret er ventet til kurs & kulinaria.
Jeg holder kurs om skjell som mat. Vi skal driste oss til å by ordføreren på hvitløksgratinerte o-skjell. Damene mine kan det aller mest uti lokal kokekunst, men skjell- nei, det er fortsatt agn i deres bevissthet.
En diger butt skjell børstes og skylles. Den største kjelen fylles, noen fedd hvitløk klemt under det hele. Snart renner dampen av de små vinduene. Skjellene har åpnet seg i kjelen. Godeste Margot løfter opp et nykokt o- skjell og utbryter:
– Å nei, sku’ du ha sett – ka’ det ligne på det her!
Hun brister i latter og alle damene hiver seg med. Det hoies og flires, og vi fjerner gjeller og seige sener; grovhakker nydelig oransje innmat til kvelden kommer. Det rene kjøttet blir lagt tilbake i skjellet. Et friskt, nylaget urtesmør og loffsmuler topper herligheten, som får fem gloheite minutter under grillen.
– Så har vi oss et vel fortjent herremåltid, vi damene.