Glutamaten overalt
Et annet ord for sommer? Grillsesongen – og den er ennå ikke over. Bensinstasjonen stabler fremdeles engangsgriller i
høyden. Det oser like heftig i Kongens mange parker som i bukter og på nes. Butikkenes grillsesong består i
hyllekilometre med paprikafargede plastinnpakka animalia, grillpotetsalater og alt mulig annet som begynner
på "grill"-.Alt smaker godt i det fri, sier vi til oss sjøl. I alt mulig som begynner på "grill-" er det glutamaten som gir deg smaken. MSG kalles stoffet også. Det har E-nummer 621.
Helseeffektene til glutamat diskuteres på femtiende året. ”Chinese restaurant syndrome” er kvalme, sterk hodepine, diare og oppkast. Særlig barn tåler stoffet ekstra dårlig. Nyere forskning setter stoffet i sammenheng med den sykelige overvekten som rammer altfor mange unge.
I utgangspunktet lager kroppen også glutamat sjøl – et signalstoff som trigger "velbehagsområder" i hjernen. Det er denne følelsen matvareindustrien selger. Stoffet puttes i suppeposer, fiskemat, kjøttmat, snackprodukter, påleggs-salater, nesten all "ferdigmat". De drysser det over pizza’n og nedi kebaben, i rekelaken og på chipsen. Grillsesongen er en overdose glutamat.
For en krone i hvetemel og herdet fett, tilsatt et dryss "smaksforsterker": Med glutamat kan en bruke billige råvarer og få nær sagt hva som helst til å ”smake av fugl”. Profitten blir desto større.
Smaksforsterker er altså en bløff. Det er ikke en egenskap ved maten, men en reaksjon i hjernen som er glutamatens effekt. Hjernen kan ikke smake helse-effektene. Det er det resten av kroppen som får smake.
Amerikanske og engelske forbrukergrupper, og en god del forskere arbeider for å vekke bevissthet rundt dette stoffet som matindustrien nå drysser overalt. Noen sammelikner dette psyko-aktive stoffet med koka-bladene; dopen som forvrenger følelsen av sult og metthet.
Å styre unna illusjonsmakeren glutamat krever tid, utdanning og penger. Innpakningen må studeres nøye, og skrifta er veldig liten. Maten må lages fra grunnen av, slik at vi beholder styringen over hva vi putter i oss. Enda en klassekampsak, ikke sant?